Rosesilke, Hibiskussilke

Silken i kimonoen som er bakrunnen til bloggen min er brodert med gull.

Kimono/ Haori /Obi

Jeg har lenge vært fascinert av Japan, og nå har plutselig interessen min møtt en viss fellesinteresse i samfunnet rundt meg. Vi spiser Sushi, frekventerer sushisteder, vi aner kimonokonturer i motebildet og vi har forstått kicket det er å svøpe oss inn i silke, nyte det eksklusive, a touch of class, mystikken rundt geishaene, samurayene......., hagekultur og Bonsaitrær, japansk film, japansk filosofi, og selvfølgelig japanske produkter innen teknologi, men tankene mine går alltid til en fellesånd, det interkulturelle.

For 15 år siden ble jeg headhuntet til å undervise en japansk student, én til én-undervisning. Da ble fascinasjonen født. Den var virkelig gjensidig og litt forutinntatt..... fra hvert vårt ståsted.. Min student, en ung kvinne, lærte meg noe om min egen kultur, noe som i dag er faget mitt. Hun ble mitt første eksempel på hva genuin interkultur er. Det igjen betyr hvordan man blir oppmerksom på sin egen kultur ved å se det kontrastive i en annen.

Hun fortalte at hun hadde sett Holmenkollrennet på TV, og da bestemt seg for å søke lykken i Norge. Hum, tenkte jeg. Jeg hadde lest og hørt om svært høye krav til opptak ved universitet og høyskoler i Japan, - og stigende selvmordsstatistikker, Så forklarte hun; I Japan har man stort sett bare én sjanse, men da hun så vårt berømte hopprenn, og opplevde to omganger for deltakerne, tenkte hun at Norge måtte ha en annerledes mentalitet. Da begynte en lang og så utrolig lærerik prosess for oss begge. Jeg hadde nøkkel til et språkinstitutt jeg var tilknyttet og der møttes vi minst to ganger i uken, egentlig så ofte vi kunne.

- og nå er det gått mange år..... Ekuko er blitt hage & landskapsarkitekt, ble ferdig på Ås, tok lappen, giftet seg med Morten og har i dag to barn og har valgt Norge.

- og jeg sitter igjen med en sterk tilknytning og fascinasjon som har vokst med tiden. Ekuko fikk stiloopgaver om alt som fantes av temaer om Japan, og jeg rettet og lærte. Vinn- Vinn.

Nå er kimonoene, haoriene, obiene, og masse mer en del av en kultur jeg vil lære enda mer om, og i hjertet av butikken min, Fløyel & Kanari, finnes det nå mange vakre eksemlarer.

 

Jeg ser for meg to eventer, kanskje allerede nå lørdag kl. 18 og søndag kl 16, - alt avhengig av om noen er like interessert som meg.

 

Skulle du ha lyst til å komme, meld din interesse    jenny@floyelkanari.com

Den norske kvinnen av i dag!

Etter å ha drevet "Fløyel & Kanari" i to år nå, har jeg gjort meg noen tanker.........

 

Den norske kvinnen har nå behov for å forlate kjedebutikkene, hun finner frihet i å komme inn i "rotet" mitt og skuffe seg fram til de utroligste fordums tiders snitt som appellerer til henne.. Hun har lyst å forlate billigjeansen med en topp det finnes 2000 av. Hun har lyst å finne sin personlige stil, og mest overraskende og glædelig; hun kan også kjøpe brukt; second hand, og hun er i ferd med å forstå at vintage er et utslitt begrep.

I tillegg er hun lysten på å hive jeansen og tørre å gå med skjørt, rett og slett bli litt mer kvinnelig ! <3

 

Hun har fortsatt litt angst for å bære en hatt, men det er midlertidig, og for et plagg, for det er det en hatt er! - Kanskje på Derby'n? Det kommer; man behøver ikke dra lenger ut på kontinentet, - til København før man ser hatter bæres med den største slfølgelighet!

 

Det er , by the way, svært tøft å drive second hand & vintage. Det er få som forstår hvor mye arbeid som ligger bak. - men de som forstår, forstår, og det gir meg drivkraften til å ikke gi meg. Tror man sterkt nok på hva man driver med, må det gå, - til slutt, og som Ibsen henger jeg meg på "Det er viljen som der gjelder, viljen frigjør eller feller"

 

Til tider blir jeg sliten av kommentarer som "Den er jo brukt" "den er jo gammel". .............. Etter to år tar jeg meg friheten å si "Frue, kanskje de vil føle dem bedre på Fretex?"

 

Vi bor i Norge, og mange, de fleste plagg, er kjøpt inn fra utlandet med alt det innebærer; frakt, toll & moms! Dessuten betaler men også moms på "brukt".....

 

Snakkes snart

 

En kjærlighetserklæring til Frogner, min barndoms dal midt i Oslo

Jeg er av dem som elsker byen. Kunne ikke tenke meg noe annet sted i verden. Har prøvd, og Oslo's nærmeste konkurrent for meg er Paris, og i påsken, Roma, men det kommer av en sterk faktor som heter forelskelse, og da kan man jo være hvorsomhelst.

Oslo er byen min og Frogner er min bydel, akkurat som pariserne har sitt arrondissement, og Gimle er mitt hjørne, akkurat som franskmennene har sitt "coin".

 

Det som begynner å skje og har skjedd av forandringer, sett fra min lille verden hvor Frognerparken er min hage, er det som vil oppta mange av tankene mine framover. Frogner er min barnoms grønne dal, og er selvfølgelig preget av tankens evne til forskjønnelse. Frogner er en bydel som alltid har blitt mobbet for sin fisefine æra, og det gjør ingen ting, det gir bare en morsom referanseramme til andre vestkanter i verden og til bydeler generelt. Felles for verdens veskantbydeler, er vel husleiene, husleierne, huseierne, og typen butikker og evenementer som preger områdets forskjellige ukedager.

 

Frogner, som levende bydel, er etter min mening i ferd med å utarmes. Det er mulig jeg opplever dette sterkere enn folk som ikke har bodd her så lenge, men for meg er det snart på tide å rope Varskuuuuu!!! Butikklokale etter butikklokale skifter innhold eller står tomt. Fantastiske barndomsminner i form av minimale grønne runde kiosker, leketøysbutikker, manufakturer, kolonialer og godteributikker, ostespesialister og papir & bøker, hvor er de blitt av? Hvorfor skal de forsvinne? Tenker vi nok over hva som skjer nå med rekordfart? Oslo kommer til å bli en soveby på forretningsfronten, mens lokalene vil finne videre aktivitet i form av eiendomsmegling, verdidiskusjoner og skjønnhetssalonger i tillegg til noen matbutikker av den helt upersonlige sorten.

Hele Frogner dirret i spenning da Nordea la ned og 'oppussing' og 'nye eiere' ble nevnt. Det suste, surret og summet av rykter. Ryktene florerte og med ett var det ett eneste rykte som regjerte: Frogner skulle få sin "Lille Theatercafé" med sommerservering fra påske på taket.

- og som vi gledet oss. Vi Frognerboere gikk rundt som gravide og kunne bare ikke vente til babyen vår kom. Vi gikk svangre på overtid, vi svettet, vi peste, vi hadde kynnere, vi hadde tanker om fostervannsforgiftning da vi så sannheten i øynene; babyen vår var dødfødt.

- Og i dag troner nok en eiendomsmegler på Frogner.

 

HVORDAN SKAL DETTE GÅ?

 

Mitt neste innlegg vil handle om "Bydelens ånd"  og så "Barnomsminner og nostalgi fra Frogner"

Musikk på blogg.....

Jeg har så lyst å fjerne musikken jeg ulykksalig har klart å legge inn. Hvordan i huleste gjør jeg det?

Åpningstider 2014 fram til St. Hans

Mandag 16.00-20.00

Tirsdag 17.00-20.00

Onsdag 14.00-20.00

Torsdag 17.00-20.00

Fredag 12-00-20.00

Lørdag 11.00-20.00

Fløyel & Kanari

Nå er det på høy tid å introdusere babyen min, "Fløyel & Kanari".

Bildet nederst beskriver både beliggenhet og representerer noe av min smak, vintage Armani for ham og henne.

Å være nystarter er ikke lett, men det er lærerikt. Av og til kan det virke som om samfunnet er mest interessert i kjedebutikkene, motsatsen til butikker av mitt kaliber. Her finnes bare én av hver ting.

Det mest gledelig jeg har på hjertet nå, er lanseringen av en herreavdeling. At den overlever, er avhengig av at dere gutta kommer med plagg dere ikke bruker lenger. Det være seg smoking, kjole & hvitt, jeans og bukser, vester og skjorter, slips og silkeskjerf, mm.

Det er ikke først og fremst "de store" merkene jeg er ute etter; jeg er ute etter Det gode snittet og Den gode sømmen.

Så kom igjen gutta! Få luft i skapet, få ut alt du ikke bruker. Resirkulér og vit at du er med på la barn i Kina slippe å sy til evig tid.

 

Velkommen til Fløyel & Kanari, Fr. Stangs gt. 35, 0264, Oslo. Tlf 90955695

Butikken er åpen:

mand 11-20.30

tirs stengt (ikke i påskeuken)

ons 11-20.30

tors 17-20.30

fre 15-20.30

lørd 11-18

Her finner du en sjelden liten oase med nostalgisk atmosfære. Her går sjelden solen ned, og du får personlig ekspedering.







































 



EIGHTBALLS: LIVETS LEDMOTIV



"For der er TV som der gjelder, TV'n frigjør eller feller"

Ibsen kunne ikke ha sagt det bedre! I to uker har jeg levd uten TV. Da det gikk opp for meg at jeg skulle gå inn i en helg uten TV, fikk jeg først en slags anelse av angst, noe ukjent, noe rastløst, noe uforklarlig, - men så kom roen, den helt uforklarlige roen.


 

 

Dette er for meg en helt ny epoke i livet. Jeg har begynt å tenke! Var det umulig før? Tenke er jo noe man gjør hele tiden? Ja, men kvaliteten på tankegangen? Og så derfor tankene? Jeg vil med hånden på hjertet dele med alle som leser dette, at det er en fantastisk utfordring og en glimrende idé å prøve et liv uten TV. Ikke for all evig tid, lag absolutt ikke noe endelig over det. Bare prøv.

Jeg har nå prøvd i to uker, og vil påstå at noe har skjedd med meg som person. I tillegg har jeg vært helt alene disse fjorten dagene fordi jeg må. Jeg kan ikke invitere noen før jeg har sortert og ryddet barndomshjemmet som har funnet plass sånn plutselig i min lille leilighet.

Nå forstår jeg hvilken tidstyv TV'n har vært. Ikke at jeg får ryddet så mye som jeg skulle, men jeg tenker på en annen måte når ikke bakgrunnssorlet er på. For det heter sorl, sånne bakgrunnslyder man lager på film og teater? Jeg nyter hvert sekund, men ville neppe gått inn i dette planlagt. Hadde jeg blitt fortalt at jeg skulle gå inn i en påske helt alene uten TV, ville jeg aldri godtatt det. Da ville den uforklarlige angsten kommet lenge før og satt seg i hele kroppen. Ikke engang påskekrimen får jeg med meg i år. Hvis jeg ikke gjør noe med situasjonen. Det koster meg en tur ut i det moderne samfunnet. Der hvor alle duppedittene er, der hvor alt det som ungdommen har peiling på, som jeg har en noe armlengdes avstand til. Og det er akkurat dette jeg vil finne ut av

Jeg vil finne mer ut av hva som er forskjellen på før og nå. Sikkert inspirert av elevenes oppgave, som jeg faktisk har laget selv :"Intervju et eldre menneske om hvordan det var før "     Hvordan var......-skolen, maten, lekene, fritiden, bursdagene, lørdagskosen, bøkene, bladene, godteriene, feriene, skoledagene, klærne, fotballen, olympiadene.

Eldre menneske, spurte jeg dem, hva er det? Fjerdeklassingene var først ute; over 55 år. Jeg tittet skrått tilbake på dem, sånn litt forundret over lesebrillekanten. Det -mener -dere -ikke -blikket kom like etter. Ja, men du er ikke gammel for det, for du er Jenny! Ja, så fikk jeg svar på det også.

Nå blir min foreløpige lille avslutning slik, (for jeg fortsetter på dette temaet.) Gjør som jeg, ta en pause fra TV og se hva som skjer. Ta en tur i hodet og ta et oppgjør med forskjellen på før og nå. Du vil fort finne ut at du gjorde mye mer før og på en annen måte. Du vil også finne ut at det du gjør nå i steden for å glane, er en del kritiske observasjoner: ikke bare i hodet, men hva du betrakter rundt deg.

Om ikke lenge kommer en utstilling på Bymuseet som visstnok heter "Da oldemor var liten". Den anbefaler jeg utfra hva jeg har fått høre. Jeg anbefaler også "Oslo by's historie" og boka Frogner som i fantastiske bilder viser forandringen fra denne bydelen. Som født og oppvokst her, har jeg et spesielt forhold. Nå også fordi jeg underviser på gamle Vestheim skole, nå Den franske skolen, og fortsatt bor i samme gate i samme bydel. jeg har bodd mange andre steder i byen og i andre land, men jeg kommer alltid tilbake til Frogner.

My home is my castle, og nordmenns sosiale vaner. Ubevisst paradigmeskifte

At min hjemmebase er mitt slott, kan jeg ikke si nå om dagen. Men butikken min, det er en forlengelse av meg selv. I og med at jeg har fått halve barndomshjemmet inn i den lille leiligheten min, dukker pappas betegnende uttrykk opp. "Kork i rompa". Det betyr kort og godt at man ikke kommer fram. Hva kommer det av at det er så mye lettere å rydde hos andre? Hvorfor blir man nesten blind i eget rot?

Nå er jeg lei av å flytte på en liten sak, for så å flytte den tilbake. Det blir som sirkeltrening uten resultater. Her må det hardere midler til. Sorte søplesekker og kasser. Noen må jo ha bruk for disse tingene. Loppemarked er hyggelige steder. Markedni det hele tatt. Man blir glad av å gå på marked. Man blir glad av å gjøre en god handel. Man blir glad av å treffe folk og prate. Og prute. Nordmenn er et folkeferd som skifter sine sosiale vaner.

Før fantes det ikke en kafé. Ikke en kaffekafé! Bortsett fra Sampson, Halvorsens, Theatercaféen og Min kafe på Grunerløkka. Før, da mener jeg for tretti år siden. Før var det å gå ut noe helt annet enn i dag. I dag i samme takt som post, bank, og små forretninger legges ned, dukker flere og flere små sosiale nettverk opp. Dette indikerer og slår fast at vi fortsatt er sosiale skapninger som drar veksel på å ha omgang med samme type skapninger. En stund så det dystert ut i den gaten. Det kunne virke som tilbøyligheten gikk mot at man flyttet inn i hver sin PC eller TV-kanal.

Men nei, folk går mer ut enn før, og man er lettere omgjengelig og pratsom enn før. Vi lever midt i et paradigmeskifte uten å være klar over det. Og svært godt er det, særlig for eldre og enslige, og de eldre er jo nettopp ofte enslige. I lang tid har jeg observert kommunikasjon i større forretninger, som kontrast til nærbutikken, eller den lille butikken hvor du får personlig ekspedering. Det er ikke så lett å kommunisere med hun bak kassA, eller han bak apparatet som sier klikk, klikk, klikk.

Nå som så mye nedlegges, vil jeg rope et HURRA for markedene og butikkene som tar for seg personlig ekspedering.

FORDI VI TRENGER DET

"Vintage født, vintage støtt". Min vei til "Fløyel & Kanari"

Når jeg tenker tilbake, må jeg alltid ha vært vintage. Mitt første innlegg i "Barnas kort & godt" i Dagbla' hadde overskriften "Hva er galt med gamle støvler?" Hilsen jente, 11år. (1970) Jeg hadde da arvet av min kusine et par vakre mørkerøde støvler/ankle boots med glidlås. De var det fineste jeg hadde sett og var mektig stolt da jeg hadde dem på skoleveien første dag etter påske. Det suste i tørr singel og jeg hadde crufargede knestrømper med mønster. Sola skinte og jeg var lykkelig! Gleden tok fort slutt da jeg kom inn i skolegården. tror det var første gang jeg ble mobbet for vintagesmak.

 

Skulle gjerne hatt akkurat de støvlene i dag..... men jeg har jo så mange andre flotte, ikke bare til meg selv, butikken min har flere i forskjellige størrelser. Jeg har etter hvert filosofert meg gjennom mine svar om hva som er vintage. Per definisjon er fenomenet noe som er over 20 år gammelt, men da er det fort ALT for mye som kan kalles vintage.

Vintage skal ha et stook, en eim av noe fordums som er designet. Noe som tilhører "En stemning, et sted, en stil". Vintage behøver ikke være designet av en av de store, det kan også være designet på et kjøkkenbord og sydd i det samme rommet uten designskilt på døra. Men det må ha stil, Den lille schwungen, Det lille snittet og Den gode sømmen. Morsomst og mest slitsomt blir det å diskutere dette med folk som ikke har peilig. En dame utbrøt her forleden: "Men, den er jo gammel!", "Men den er jo brukt!"......

Vi diskuterte da en vakker Armanijakke, en black label, Giorgio på sitt beste før "bleiene" erstattet skulderputene på 80-tallet. Damen ble mer og mer fornærmet, og tok resolutt sin venninne i armen og sa: "Beate, vi går på Fretex i steden".  Gud velsigne Fretex, må det være sagt, men jeg er ikke Fretex! I dag blir dessverre denne kjeden, som det nå er blitt, forbundet med billigkjedeklær for hvermann. Prisene har hoppet i været, og det er gått en slags kommers i konseptet. Dette er ikke kritikk, men et sørgelig faktum jeg deler med mange. Før kunne man gjøre skikkelige scoop, og det gjøres sikkert fortsatt, men folk begynner å bli bevisst hva som er masseproduksjon og de genuine sakene det ikke finnes så mange av. Nå er jeg nemlig kommet til sakens kjerne; DET HANDLER OM TILBUD OG ETTERSPØRSEL.

Nå kommer Vintage som en farsott. Ikke bare fordi det tilfredstiller et krav om stil og egenart. Vintage representerer også det genuine, motstykket til all masseproduksjon som de fleste innrømmer at de ville vært foruten. Masseproduksjonen, som slår beina under enhver hjemmesydd ide, vet vi innebærer barnearbeid og symbolske lønninger i fjerne strøk. denne produksjonen slår også beina under småbutikkene som prøver å rendyrke det gamle og genuine. På det verste (!) i dag får man kjøpt masseprodusert 'vintage'-merket design. Det er en forringelse av ordet på lik linje med hvordan ordet 'fatalt' i dag brukes av politikere.

16.02.2013



16.02.2013



Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Juli 2014 » Juni 2014 » April 2014
hits